
Denne lille løvsangeren fløy på vinduet vårt. Han hvilte litt før han tok til vingene igjen.
Kikkerten er med når jeg går tur, og jeg har den parat i vinduskarmen hjemme i Breistølen i Bergen. For tiden er jeg opptatt av fugler i og rundt byen, og med skrivestipend fra NFF jobber jeg nå med en bok som skifter arbeidstittel underveis. Akkurat nå tygger jeg på denne: RÅDHUSET ER ET FUGLEFJELL – fugler i byen.
Det er et godt stykke fram til ferdige tekster. Men her er en liten smakebit fra et utkast om tårnseileren, som fra naturens side er avhengig av bratte heng og fjellskrenter når den hekker.
…Men tårnseileren er helt hjelpeløs nede på bakken. Det latinske navnet på fuglen: apus apus, betyr uten føtter. Tårnseileren har bare noen bittesmå klamreføtter med skarpe klør, spesialkonstruert til å klore seg fast i for eksempel en mur eller fjellvegg. Men den klarer ikke å gå eller sparke fra med føttene slik at den kan lette fra bakken. Dersom en tårnseiler lander på bakken er den dødsdømt, med mindre en vennlig sjel plukker den opp og kaster den til værs. Tårnseilerne hekker derfor alltid i høyden. Opprinnelig hekket tårnseilerne i bergsprekker og i hule trær. Men nå finner de oftest sine reirplasser i byene. Hulrom i gamle katedraler og høye kirketårn er favorittplassen. Men det er også vanlig at tårnseilerne legger de 2-3 hvite eggene sine under takstein, eller i fuglekasser. Ungene mates i reiret til de er flygedyktige, og straks de forlater reirkanten, må de klare seg sjøl.
Men tårnseileren er helt hjelpeløs nede på bakken. Det latinske navnet på fuglen: apus apus, betyr uten føtter. Tårnseileren har bare noen bittesmå klamreføtter med skarpe klør, spesialkonstruert til å klore seg fast i for eksempel en mur eller fjellvegg. Men den klarer ikke å gå eller sparke fra med føttene slik at den kan lette fra bakken. Dersom en tårnseiler lander på bakken er den dødsdømt, med mindre en vennlig sjel plukker den opp og kaster den til værs. Tårnseilerne hekker derfor alltid i høyden. Opprinnelig hekket tårnseilerne i bergsprekker og i hule trær. Men nå finner de oftest sine reirplasser i byene. Hulrom i gamle katedraler og høye kirketårn er favorittplassen. Men det er også vanlig at tårnseilerne legger de 2-3 hvite eggene sine under takstein, eller i fuglekasser. Ungene mates i reiret til de er flygedyktige, og straks de forlater reirkanten, må de klare seg sjøl.